En far får en kort melding fra sin voksne datter. Hun kan likevel ikke komme på søndag. Han blir skuffet og begynner å skrive et svar. Allerede i andre setning handler det også om de tre foregående søndagene.
Før han sender svaret, spør han en AI hvordan den leser meldingen. Tenk deg to mulige svar. Det ene antyder at datteren tar tiden hans for gitt. Det andre påpeker at hun ikke har sagt hvorfor hun avlyser, og nevner noen mulige grunner. Det første svaret gir ham følelsen av å ha rett. Det andre gjør ham nysgjerrig nok til å ringe. Hun har hatt en elendig uke og har ikke orket å forklare seg. De spiser middag sammen på tirsdag.
Situasjonen er tenkt, men begge forløpene er lette å kjenne igjen. Farens følelser er virkelige i begge tilfeller. Et par setninger på en skjerm kan endre hvilken følelse som tar over, og hva han gjør med den.
Hvor går grensen?
Mye av det vi bryr oss om, kommer til uttrykk gjennom språket. Vi bruker ord til å gi løfter, videreføre tro, be om tilgivelse og forklare hvorfor noe gjorde vondt. Etter hvert som AI overtar mer av det arbeidet, er det fristende å trekke en grense rundt følelsene og si at her begynner det menneskelige.
Den grensen gir mening hvis vi snakker om selve opplevelsen. Det er faren som kjenner skuffelsen og lettelsen. Han har mange års minner med datteren sin, og han må leve med det som skjer etter samtalen. AI-en kan skrive overbevisende om alt dette. Hvor godt den skriver, sier lite om hvorvidt den selv opplever noe.
Men å ha en følelse og å avgjøre hva den betyr, er to forskjellige ting. Jeg føler meg såret kan faren si med sikkerhet. Hun mente å såre meg er en påstand om et annet menneske, og han har én kort melding å bygge den på. Hvis AI-en behandler den påstanden som avgjort, kan det bli vanskeligere å gi slipp på følelsen. Hjelper den ham med å se forskjellen, kan det bli lettere å ta praten.
Hva vi kan øve på allerede nå
Her er en hypotese vi kan teste. Når AI tilbyr flere plausible tolkninger av en tvetydig melding og forklarer hva vi fortsatt ikke vet, kan folk bli mindre sikre på sin første tolkning og mer tilbøyelige til å spørre avsenderen direkte.
Gi tre grupper den samme meldingen. Den første leser meldingen alene. Den andre får én tolkning som AI-en presenterer med stor sikkerhet. Den tredje får flere plausible tolkninger og en forklaring på hva meldingen lar stå åpent. Spør så deltakerne hva de tror avsenderen mente, hvor sikre de er, og hva de faktisk ville svart. Det siste er jeg mest nysgjerrig på. Man kan godt innrømme at man er usikker og likevel sende en glimrende liten håndgranat.
Vi kan prøve det samme i våre egne liv. Før vi spør AI Hvem har rett her?, kan vi spørre Hva tar jeg for gitt, og hva kan jeg spørre den andre om for å finne det ut?
Jeg kan godt se for meg en fremtid med mer avansert AI der vi blir flinkere til å stille spørsmål ved vår første tolkning av hverandre. I den fremtiden er noe av det mest nyttige en maskin kan gjøre med ord, å gi oss en grunn til å ta opp telefonen.